Om å bære
Jeg har lyst til å snakke litt om det å bære. De fleste som kommer til meg, bærer på noe. Dette «noe» kommer ofte til uttrykk i smerter, f.eks. i nakke, kjeve, rygg eller hode. Det kommer også ofte til uttrykk som stress, dårlig søvn, slitenhet. Det er mye forskjellig vi bærer på. Vonde følelser rundt ting vi har opplevd - noen ganger opplevelser vi har glemt, til og med. Vi bærer på dårlig samvittighet, skam, ansvar. Noen ganger bærer vi også andre mennesker på skuldrene våre.
Kommer vi fra naturen?
Jeg tror at en del av den stadig økende uroen i det moderne mennesket kommer av at vi har glemt hvem vi er og hvor vi kommer fra. Vi har fjernet oss så langt fra naturen, vi lever oppå asfalten og er opptatt av hvordan vi fremstår på en skjerm. Vi glemmer å lytte til naturen og vi glemmer å lytte til oss selv. For hvordan skal vi ha tid til det i alt mylderet, i alt stresset, i alle mailene og varslene på telefonen, i all scrollingen? Til og med når vi er ute i naturen på tur, stresser vi. Vi har ikke tid til å stoppe opp og lytte til fuglene eller til furua som knepper i vårsola, vi er jo ute og løper eller sykler, gjerne med musikk på ørene, eller vi skal rekke frem til et eller annet og haster avgårde med målet i sikte.
Ævvæ…*
Har du et sted i kroppen som ofte gjør vondt? Eller kanskje du kjenner at det føles stramt eller ømt der? Å ha litt småvondt, være støl eller anspent i forbindelse med spesielle anstrengelser eller etter å ha sittet eller ligget stille lenge er jo helt vanlig og noe en fint kan leve med. Men har du noen steder i kroppen som er litt mer anspent eller gjør litt mer vondt enn andre steder - litt oftere? Har du tenkt på hvorfor du har vondt akkurat der? Og har du lagt merke til i hvilke situasjoner du opplever det sterkere?
Om å VÅGE
Jeg slutter aldri å la meg inspirere av de modige menneskene jeg møter i praksisen. Selv om mange er redde, velger de sakte men sikkert å slippe seg selv inn i kroppen sin og være tilstede der. Jeg vet av egen erfaring hvor mye mot som kreves for dette. Å gå inn og kjenne etter og være tilstede i kroppen kan nemlig føles veldig skummelt - hvem vet hva som skjuler seg av ubehagelige følelser, minner og smerter der - men gjennom rolig tempo, trygg veiledning og dyp avspenning kan det ofte være mulig likevel. Kraniosakralterapi er et veldig godt verktøy for å få det til.
Drittfot!
Har du lagt merke til det; når vi har smerter i kroppen eller er syke, hvor ofte tenker og føler vi ikke: - Åh, vonde drittfot som gjør at jeg ikke kan løpe mer, irriterende rygg som alltid er vond, idiotkropp som alltid blir dårlig når jeg tar ferie. Vi går til med det negative, smeller avgårde med indre ukvemsord. Og noen ganger, hvis vi slår toa i bordbeinet, for eksempel, kan det jo være sunt å lire av seg noen velvalgte ord for å få ut følelsen der og da. Men se for deg at du har et barn som har smerter eller er sykt. Ville du ikke ønske å trøste eller si noen vennlige ord? Kanskje holde det litt, stryke på det?
Kropp og følelser
Nylig har det blitt publisert en forskningsartikkel som hevder at å leve med en følelse av håpløshet, være ulykkelig og ensom øker den biologiske aldringsprosessen mer enn røyking.* Det at følelser og kropp henger sammen begynner heldigvis å bli mer og mer vanlig å tenke, både innen psykisk og somatisk medisin. Stress er et kjent eksempel - det er allment godtatt at stress kan føre til fysiske plager i kroppen. I min verden er det helt logisk - hvordan kan det ellers ha seg at det kiler i magen når man er forelska, at å høre på musikk kan gi gåsehud eller at sorg kan gjøre fysisk vondt i hjertet. Det er jo også påvist at du kan få fysiske plager i hjertet når du har hjertesorg, såkalt “Broken Heart Syndrome”**. Men mitt inntrykk er at det ikke har vært så vanlig å tenke at følelser kan sette spor i kroppen, også på lengre sikt.